Andreas B. Johansen
TV-produksjon 2004-05
I 2004 jobbet på et slitent kontor i Nord-England, og hatet det. Ved en tilfeldighet kom jeg over Idéfagskolens sommerkurs Programlederskolen. Jeg søkte, kom inn, sa opp jobben og flytta hjem.
Kurset var et vendepunkt for meg. Helt siden jeg var liten hadde jeg hatt stor interesse for video og TV, og på dette kurset fikk jeg fullstendig tenning. Jeg ble faktisk så gira at jeg rett etter kursslutt søkte på TV-produksjonsutdanningen, og kom inn. Fra før av hadde jeg fireårig business- og markedsføringsutdannelse, men det var jo ikke noe moro! Det var på tide å gjøre det jeg egentlig var laget for.
Gjennom skoleåret fikk vi jobbe fritt med de prosjektene vi ønsket, i tillegg til obligatoriske oppgaver. Det gjorde at jeg kunne konsentrere meg om videojournalistikk, som interesserte meg mest. Første skoledag kunne jeg knapt slå på et kamera, i april hadde jeg praksisplass ved TV Norge-nyhetene, og hadde flere saker på lufta.
Den raske utviklingen var mulig fordi Idéfagskolen ga meg og mine klassekamerater rom for å jobbe så mye vi ville, med stort sett hva vi ville. Støtten vi fikk fra lærerne var viktig. Men at vi som studenter fikk fritt utløp for det voldsomme engasjementet vårt var det som gjorde oss gode. Det var veldig inspirerende å studere i et så skapende miljø, omringet av kreative sjeler på enhver kant. Vi krangla og bråkte, brølte og lo, og hadde det som plomma i egget. Ikke så mye blod, kanskje, men det var en god del svette og tårer.
Tre dager før jeg var ferdig på Idéfagskolen fikk jeg tilbud om jobb i webTV-selskapet Smartcom:tv. Der jobbet jeg først som VJ, deretter produsent og til slutt som avdelingsleder for videoproduksjonsavdelingen. Jeg var involvert i alle slags produksjoner, fra enkle nyhetssaker, til omfattende profileringsvideoer for store konsern. Jeg fikk jobbe med noen av Norges beste kommunikatorer, og hadde jevnlig kontakt med kommunikasjonsdirektører i profilerte bedrifter. Jeg opplevde Shanghai, Mumbai, Istanbul, New York, Houston og Miami for å nevne noen byer jobben brakte meg til.
I 2008 fikk jeg ny jobb som kommunikasjonsrådgiver i Norges forskningsråd. Her jobber jeg mest som skrivende journalist og med strategisk kommunikasjon. Jeg jobber altså ikke lenger direkte videoproduksjon, men jeg er ikke i tvil om at TV-produksjonsutdannelsen ved Idéfagskolen var det som peilet meg inn på rett spor, og som er hovedgrunnen til at jeg i dag har en jobb jeg er veldig glad i. Og jeg har ikke helt forlatt min lest: jeg skriver fortsatt manus og har prosjektlederroller i videoprosjekter i Forskningsrådet.
Jeg kunne lagt ut i det vide og det brede om hvordan jeg med gode studievenner mimrer om dagene (og nettene) ved Idéfagskolen, men det er det ikke plass til her. La meg bare kort oppsummere: det var dritgøy!
Erik Jacobsen
TV-produksjon 1993-94
Prisbelønt journalist og kritikerrost forfatter:
Erik Jacobsen har blitt tildelt journalistpris, kulturpris og en drøss av lokal-tv-priser. Han mener ett år på Idefagskolen la grunnlaget for alt.
37 år gamle Erik fra Tønsberg kan se tilbake på en imponerende produksjon siden han gikk ut av Idefagskolen sommeren 1994. Både bøker, dokumentarer og hundrevis av tv-reportasje i ulike lengder har han produsert – helt på egen hånd. Hans første bok ble av publikum kåret til ”Århundrets lokale bokutgivelse i Tønsberg og på Nøtterøy”. Ikke verst for en som aldri har tatt journalistutdanning!
Vi lar Erik selv fortelle sin historie:
Jeg var flink på skolen og hadde gode karakterer, og fant tidlig ut at jeg ville bli tv-journalist. Etter å ha jobbet med skoleavis og hatt ansvar for russeavisa på gymnaset, var planen min å gå på Medielinja på Volda eller søke Journalisthøgskolen. Da kjæresten min ble gravid det siste året på videregående, ble jeg plutselig tvunget til å tenke annerledes. Etter å ha jobbet, avtjent verneplikten og lagt meg opp litt penger, ble derfor den private Idefagskolen ”redningen”. Her kunne jeg satse fullt og helt - i ett intensivt skoleår – med mulighet for å gå rett ut i jobb etterpå.
Realistisk og krevende
Jeg var veldig stolt av å komme igjennom nåløyet på skolen og få en plass det som da het ”TV-fotograf-linja”. Jeg hadde store forventinger til skoleåret og vår lærer Arve Sørvold, som hadde lang fartstid fra både NRK og TV2. Forventningene ble raskt innfridd. Det tok ikke lange tida før vi ble kastet ut på dypt vann. Skolehverdagen var full av reelle oppgaver. Vi prøvde og feilet i stor skala, og lærte masse. Et glimrende eksempel var da jeg hadde hovedansvaret for en stor flerkamera-produksjon av ”NM i trekkspill”, som i 1994 foregikk i Horten. Da vi kom hjem og skulle sette sammen flere timer med opptak for kunden - som også betalte for oppdraget - fant jeg ut at alle opptak var i sort-hvitt... Det viste seg at vi hadde koblet sammen maskiner og monitorer galt. Gjett om jeg lærte meg å koble ledninger etter dette!
Det var forventet at vi stod på og utnyttet skoleåret. Takket være at vi fikk utdelt nøkkelkort til skolebygget var dette fullt mulig. Skoleåret var tøft og krevende, men ga meg også MOT til å satse hardt for å komme meg inn i bransjen. All ære til både min faglærer og skolens filosofi!
Veien videre
Å skaffe seg en jobb etter skoleåret gikk riktignok ikke av seg selv. Men det var jeg heldigvis forberedt på. En del av det vi hadde lært var nemlig å ”selge oss selv”. For å få en jobb handlet det om å komme i kontakt med folk, vise hvem man var og hva man var god for. Å ha med meg en såkalt ”showreel” – som viste høydepunktene av det jeg hadde produsert – var derfor svært verdifullt. Læreren min tipset meg om at ett av få videoproduksjonsfirmaer i Vestfold kanskje trengte en mann, og jeg tilbød meg derfor å jobbe gratis et par måneder i det som het ”Norsk Video Film- og TV-produksjon”. Dette førte heldigvis til fast jobb og siden har det gått fremover. Etter tre år i dette firmaet, søkte jeg jobb i nyopprettede TV Vestfold. Jeg begynte som landets første videojournalist på nyåret i 1997 og fikk ansvaret for å lage én nyhetsreportasje på 2 minutter hver dag – helt alene. Uten den brede erfaringen og holdningene jeg lærte på Idefagskolen, hadde jeg nok aldri maktet å takle dette presset. Moro var det da at jeg – etter bare tre måneder i ”gamet” - vant prisen for ”Beste nyhetsreportasje”, i konkurranse med 14 andre lokal-tv-stasjoner. Til sammen arbeidet jeg syv år i lokal-tv – i alle slags stillinger – og skaffet meg solid erfaring på en rekke felt. Foruten nyhetsreportasjer produserte jeg også magasinprogrammer på 10-15 minutter samt dokumentarer. Jeg var også programleder og nyhetsoppleser før jeg ble tilbudt en stilling som prosjektredaktør, med ansvar for å utvikle nye programkonsepter. Bakgrunnen var blant annet at jeg egenhendig hadde laget en dokumentarserie på 3, 5 timer – som fikk mange priser.
Jeg har hatt flere muligheter til å jobbe i både NRK og TV2, men har valgt å bo og jobbe i mitt hjemfylke Vestfold på grunn av at jeg hele tiden har hatt barn. De siste fire årene har jeg drevet eget firma – med tv- og bok-produksjon som basis. Dersom noen spør hvilken utdannelse jeg har, forteller jeg alltid - med stolthet – at jeg har gått på Idefagskolen. Jeg beundrer det skolen står for, og den vil alltid ha en plass i hjertet mitt.
Oppfordring
Skal du komme noen vei er det ikke nok å ha talent. Stå-på-vilje og hardt arbeid er helt avgjørende for å lykkes. Du må sette deg mål og jobbe på. Derfor: Bruk skolen hele døgnet og produser så mye du kan. Dermed kan du komme deg ut i arbeidslivet – og jobbe deg videre fremover derfra – etter bare ETT år på skole. Slik som meg – og mange, mange andre Idefag-elever!
